Kjærstad etterlyser ikke en debatt om biografiens grenser, men om dens form og pretensjoner. Det er debatten om biografiens grenser vi trenger. Det kunstige skillet mellom hva som er privat og personlig som det stadig spaltes om i dag er patetisk. Det forfatteren mener har relevans for sine lesere er relevant og dermed ikke for privat. De som har problemer med dette skillet speiler slik mer av egne fordommer og redsler enn ytringsfrihet. Norske biografier er veldig konservative, skriver Kjærstad og etterlyser flere biografier som tør å skrive utradisjonelt. Kjærstad refererer til Sartres forsøk på å fange Flaubert i sin ikke fullførte biografi, "Familiens tåpe", en 2800 siders undersøkelse. Det kan nesten virke som om Sartre forsøker å skrive mange biografier i en, sitat slutt. Hvorfor retter ikke Kjærstad sin kritikk mot lovverket og den norske forlagsledelsen som refuserer 97% av potensielle norske forfatterdebutanter. Der er nok mange modige og utradisjonelle biografier som blir refuserte, fordi det er mer kommersielt, mer roman og hente hjem oversatt litteratur fra USA eller kontinentet, da har forlagsredaktørene intet å frykte injuriemessig, eller rettslig, andre har betalt utviklingskostnader, tatt risiko og der er salgstall å vise til. "Andre skal samfunnet" I dag er det jo på mote å snakke i roman, dvs ikke hverken ta eller stå til reelt ansvar. Mange biografier refuseres fordi forfatteren skriver om sine visjoner og hva vedkommende har lært gjennom prosessen og ikke bare utleverer sin historie. Mange forlag vil nemlig bare ha historien, og ikke visjonene. Hvilket norsk forlag ville gitt ut en biografi på 2800 sider med en samtidsforfatter, filosof? Det er slikt de tillater seg å gjøre mange år etter at en svært kjent forfatter er død. En sannhet kan sies med få ord.

Jan Kjærstad, sitat: "Versjoner av et liv ser ikke dagens lys bare på grunn av avvikende fakta, men p.g.a. ulike syn på hvilken fortellermåte, hvilken historie som best passer til disse fakta, sitat slutt. Da nærmer vi oss kjernen; En biografi vil alltid involvere andre mennesker som ofte lever i samtiden, og utfordre deres image, og nettverk. Ergo er biografi det modigste, ærligste, mest utleverende og utfordrende eksamensprosjekt man kan gi seg i kast med i dag. Analysere, komponere og lese livet. Biografiformen skildrer følelser, fordrer et innholdsrikt utviklingspreget liv og er en ansvarliggjøring av samtiden. Livets egen ekspedisjon. I en biografi kan leseren ved kronologi lett kjenne seg igjen følelsesmessig i livets gang, og bli inspirert til å ta for seg sitt eget liv helhetlig utfra egne forutsetninger. Alt man gjør, eller fremstår offentlig med særlig i media får gjensidige konsekvenser for andre på godt og vondt. Problemet er i dag mangesidig fordi det image, ære og omdømme som en person i familien måtte ha bygd seg opp i samarbeid med pressen kanskje over 10-20 eller 30 år, kan være det største hinder og fengsel for ytringsfrihet for øvrige familiemedlemmer. Dette image er verdt mye penger for både den det gjelder og den redaktøren som måles i salgstall. Mange kjendiser er i dag "vernede bedrifter" Søsken som måtte ha andre versjoner enn det som har kommet frem i pressen, som så undertrykkes fordi det allerede er etablert en image, ære og omdømme rundt en person. Forfatterkallet og behovet for å skrive om sitt liv og sine erfaringer står i sterk ambivalens til gjensidig ytringsfrihet, for sitt biografiske bilde, være seg direktør eller kjendisfaktor.

Dagens "vær varsom plakat" stopper slik ytringsfriheten, og ivaretar overgripernes interesse i å skjule og opprettholde sin kunstig skapte idealrolle, slik forfordeles det etablerte mørke, fremfor å hjelpe frem lyset, sannheten og mangfoldet helhetlig og ta de pårørendes behov for å utfordre de vedtatte sannheter på alvor. Slik holdes den rosa "roman" foran biografi. Media fremstår redd for injuriesøksmål, slik at samtidens debatter blir vesentlig sensurert. Slik beskyttes de som allerede har makt, penge interesser, andres interesser, de rette nettverk taktisk sett, overgripere og vedlikeholder livsløgner fremfor å slippe frem samtidens aktører som likeverdige og skape nye arenaer for verdier og vekst i samfunnet. Sett fokus på barn og medier! Inneværende år vil det fra Regjeringen bli ferdigstilt et referanseverk vedrørende barns rettigheter i forhold til mediene. "The Oslo Challenge" Barn i oppveksten, som pårørende og offer i krigen mellom to foreldre. Når siden så barnet blir voksent og ønsker å skrive om sin fortid, erfaringer, opplevelser så kan ytringsfriheten stanses av foreldrenes, søskens eller familiens ære og omdømme. De som da eventuelt har gjort overgrep beskyttes slik, fremfor å bli ferdig med konfliktene og slippe alle frem i likeverd. Slik fremstår ethvert menneskes rett til å snakke om sitt liv komplett ærlig i konflikt og ambivalens med dagens lovgivning, foreldre, søsken eller andre familiemedlemmers ære, omdømme. Den ene rettigheten slår den andre i hjel.

Vi har også en barnelov i dag hvor mødre har tatt særeie på barna hvor biologiske fedre må holde kjeft og betale. Mødre/fedre er gjengangere i mange biografier, de har også en systematisk makt som fortsetter å oppfylle egne behov og holder utfordrerne deres egne barn nede p.g.a. egen frykt, image, og makt. De klarer ikke gi slipp på barnet og stå til ansvar. Barndommens onde sirkler opprettholdes slik i roller bygd på andres forventinger. Frigjøringen for alle ligger i å ta oppgjør med fortiden og komme seg videre i total respekt for hverandres ytringer, det er biografiens hoved utfordring. Barn kan knebles slik gjennom hele livet. Dette må nå i fokus. Romanen må aldri bli alternativet til en biografi, da er det sannheten, ytringsfriheten, motet og rettferdigheten som har tapt for livsløgnen. Vi trenger modige redaktører i Norge, og et lovverk som fremmer ytringsfriheten. I år har regjeringen etablert en ny pris på kr.100.000.- til den journalist som setter søkelys på menneskerettigheter i Norge, gjør dette til redaktører og forleggere også! I Norge strupes ytringsfriheten gjennom å fortie, ikke gi formålet penger eller utdefinere det som er annerledes og fremmed gjennom janteloven eller tar i bruk tvang gjennom lov om psykisk helsevern. Biografi er borgernes, individets og barnets rett til å forsvare sitt eget liv, gi seg selv et eget ansikt og ta oppgjør med barndommen, slik at andre kan lære av konflikten, og en selv kan gjenskape sitt eget liv i ens eget bilde og ikke utfra alle andres maktbegjær og forventinger.

Artikkel 13: Ytringsfrihet i FN's barnekonvensjon. 1. Barnet skal ha rett til ytringsfrihet, denne rett skal omfatte friheten til å søke, motta og utbre informasjon og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, hva enten det skjer muntlig, i skrift eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom noe annet medium etter barnets valg. 2. Utøvelsen av denne rett kan være gjenstand for visse begrensinger, men disse skal bare være slike som er foreskrevet ved lov og er nødvendige: a) av hensyn til andres rettigheter eller omdømme/ære. b) til vern av den nasjonale sikkerhet, den offentlige orden (ordre public) eller den offentlige helse eller moral. Amnesty bør umiddelbart sette fokus på foreldres og medias makt, på psykisk helsevern, og reglene for tvangsbruk mot enkeltindividets ånd, sjel, samvittighet, overbevisning, kall eller sinn i Norge. De aller fleste kunstnere, artister, forfattere, musikere, ånds kilder tar av egne erfaringer og bruker disse som inspirasjon for sine fremføringer. Hvorfor er det slik at en direktør, foreldre, media eller artist skal bestemme en families image? Kanskje skulle alle politikere kle av seg og skrive sin biografi før vi valgte dem, slik at vi så visjonene i forkant, og ikke etterpå. Tror du kitsjmaleren Odd Nerdrum spurte noen andre enn sin ånd og sjelskraft om det var "politisk korrekt" når han malte sitt selvportrett i kjortel, i naken helfigur? Hvor mange redaktører hadde sluppet dette igjennom fra en debutant, sett i lys av frykten for imaget? Biografi er å stå frem for å hjelpe andre og seg selv på en ærlig, åpen og direkte måte.