Nå vil jeg snakke om den vonde tiden!

Jeg vokste opp i et barndomshjem fullt av konflikter og utrygghet, mens det utad ble dyrket en fasadeidyll av en vellykket artist (min søster Anita) og en vellykket familie. Bildet har vært dyrket i 27 år på samme måten, hovedsakelig fordi det selger. I dag føler jeg tiden er moden for å snakke ut om det.

Foreldrekonflikter og rollespill bak en flott fasade er ofte årsak til tragedier og vonde følelser man må bære i det skjulte. Jeg ble tvunget til taushet i en belastende tredemølle fordi andre skulle leve ut sine roller, som for eksempel min søster, som i årevis er blitt dyrket i en rosenrød "barbie"-versjon av virkeligheten. Når andre får leve seg ut på bekostning av din taushet, bærer du deres behov for ansvarliggjøring på ryggen, slik jeg har gjort.

En dag orker du ikke mer. Da er spørsmålet om du er sterk nok til å reise deg igjen. Samfunnet lever for mye på overflaten. Man ifører seg masker fremfor å snakke åpent om det man har på hjertet, og det verste vi gjør er å la noen få kjøpe våre meninger, personlighet eller sjel. Hvis du ikke er lykkelig inni deg, må du finne årsakene. Du har ikke annet å gjøre enn å konfrontere, være selvransakende, og foreta de nødvendige forandringene for å kunne gå nye veier.

Min rolle ble å beskytte de andre familiemedlemmene mot hverandre, hjelpe pappa og mine søstre, være morsom, avvæpne og passe på. Mekler-rollen og ansvaret mellom mine foreldre ble mer og mer mitt bord. Barndommen støpte meg inn i roller og forventinger. Det skulle gå mange år før jeg forsto viktigheten av å ta et oppgjør med min fortid, med en smerte som ikke var synlig, og med angst og redsel som ikke forsvant før jeg tok det endelige oppgjøret.

Hvorfor er jeg redd deg, pappa?

Jeg vil gjennom min egen erfaring illustrere hvordan jeg har satt ord på og hvordan jeg har frigjort meg fra fortidens lenker, og hvordan jeg har lært meg til å mestre kriser. Jeg har etter gymnaset satt sammen min egen utdannelse på tvers av bransjer, roller, båser og interesser.

Kartleggings-prosessen av min barndom og å analysere roller og mønstre ble min frigjøring. Boken jeg har skrevet, "Hvorfor er jeg redd deg, pappa?", er min oppdagelsesreise.

I dag blir barn ofte gjort til objekter som tilpasses voksnes karriere. Man gjør barna til sta(t)sstyrte burhøns i stedet for å bygge opp et allsidig hjemmemiljø. I dette oppdrettsanlegget frarøves barna sin selvtillit og sin egen identitet. Ofte blir barns motivasjon ubevisst basert på behovet for å bli likt, være flink rollen og tjene penger. Man blir oppmuntret til å være flink for alle andre, ta seg ut for andre, oppnå gode karakterer for andre, og skaffe seg en statsstyrt utdannelse som for mange unge fører dem rett ut i arbeidsledighet. En slik situasjon fører til utbrenthet og oppgjør. Alt som er bygd opp på andres forventninger rives ned.

Mennesker må oppmuntres til å leve sine liv innenfra, gjennom å åpne seg opp, la andre lære av ens erfaringer, visjoner og innsikter. Bare slik kan andre gjenkjenne følelsene og problematikken.

Kopi av andres forventninger

Spør deg selv: Hvor lett gjør du det for barnet ditt? Er du en av dem som kjemper mot en urettferdighet som har rammet deg selv og lar din frustrasjon gå utover barnet? Mange barn er sterke, og blir ofte tvunget til å påta seg foreldreroller. De gjør det av redsel for å bli fratatt sine foreldre, eller av redsel for at de skal skille seg. Dagens fagfolk oppfordrer til grensesettingsnormer som ofte er psykisk terror mot barn, mot unge, mot det annerledes sinn. Ofte er det foreldrene som har behov for å forandre noen vaner, men som ikke våger, vil eller kan. Derfor blir barnet, det som er debuterende eller annerledes, den naturlige opprører.

Som barn og ungdom er du mer enn ellers i livet prisgitt omgivelser, miljø og foreldre. Barn og unge læres opp til å undertrykke de indre primære livskilder - legimitert i det fagfolkene kaller oppdragelse..

Hvis du er blitt en kopi av andres forventninger, eller du motsetter deg forandringer, så vil du for å måtte avsløre deg selv oppleve utbrenthet, sykdom, skilsmisse, ensomhet, ulykker - alle de hendelsene som får en til å stoppe opp i livet og revurdere ens vei og verdivalg. Det er ofte meget tøft å være alene også.

Stadig flere voksne innser prisen de må betale for ikke å tillate seg å være seg selv. Sannheten er at du kan aldri være deg selv nok hvis du er lyttende og ydmyk. Du må våge å ta sjanser, være annerledes, finne likesinnede og bidra til at samfunnsutviklingen snus i nye retninger.

Hver og en - også foreldre får en suveren mulighet for forandring gjennom å gå på jakt med sine barn, stoppe opp, legge merke til alt som skjer rundt en akkurat nå - i nuet, i øyeblikket. Foreldrenen styrer skuta og barna blir kjent med betingelsene i sin egen oppvekst og alt de selv har kjent på egen kropp, for slik å forsøke ikke å bringe de samme mønstre videre på sine egne barn. Kroppen er som flygerens kontrollpanel.

Barn mures inne

De voksne hater selv utidig innblanding i det de driver med - mot barn skal det være en selvfølge. Voksnes gjøremål er så viktige. Barnas foreldrearv er sannheten i barnets følelsesliv, derfor må fokus settes på å hjelpe foreldre til å løse konfliktene, og belaste systemet der problemet blir synliggjort. Skilsmisse og barnefordelings-fabrikken er uheldig for barnet, samfunnet og foreldrene. Problemene skyves lett over på barna. Samfunnsrammene må utfordres synlig. I dag blør og ryker selve fundamentet:

Familien og kjærligheten. Det er børs foran alter, en kolonisering av individet.

Barneloven er et politisk makkverk, systemene tar håpløst parti med moren, og tilspisser konflikter. Barn blir de tause ofrene. De blir pingpongballer i de voksnes konflikter. Vi må forstå sammenhengen mellom forandringsvilje, og hvordan det indre og ytre som fysisk og psykisk vold speiler hverandre.

Det var da jeg gikk ut av den forventede rollen min, og forlangte integritet gjennom sannheten at jeg ble kjent med mine omgivelsers virkemidler. Dette oppgjøret kunne vært tatt mye før, men jeg fikk ikke opp øynene før jeg tok min utbrenthet på alvor. Da spiret helhetlig innsikten om meg selv og mine omgivelser. Det var et sjokk.

Ta de nødvendige oppgjørene og begynn å leve ditt eget liv i dag - ikke la andare kjøpe din sjel, gjøre deg til en statsstyrt kopi eller frarøve deg din identitet.

Foreldrene kan fire litt på de materielle kravene, og tenkte alternative bo- og arbeidsformer hvis myndighetene legger forholdene til rette. Barn i gatene ser man sjelden, miljøene for barn hjemme på dagtid er ruinert. Barn mures inne bak de voksnes kontroll-iver og kompetansemurer eller overlates til seg selv. Egg klekkes eller råtner. Nå må de usynlige murene ned, og det psykiske klima må tas på alvor, og samfunnet må ivareta "det lille, det som er annerledes, det forandringsorienterte".

Tøft oppgjør med barndom og oppvekst

Hvordan er det mulig å føle nådeløs utbrentet på jobben som 29-åring, spør Roger Hegerland i boken han har utgitt på sitt eget forlag, Pilkoss. - Hvilke verdivalg legger vi egentlig til grunn for det vi definerer som lykke, og leder våre barn inn i? Barndommen er vår felles kilde til nærhet og styrke, svakhet og usikkerhet, sier Roger, og spør så: - Hva skjer egentlig innenfor husets fire vegger, bak fasadene? Hvem er egentlig et barn, mine søsken? Roger påberoper seg utrygghet i en kjendisfamilie som har vært i medias søkelys de siste 27 årene …